Dette er tenkt som en månedlig spalte. Spalten kan verken beskrives som original eller oppsiktsvekkende, men tvert om som en shout out til noen eller noe som har utmerket seg positivt den siste tiden. Applausen er ikke rugende og vil heller ikke foregå i stående form, men noen enkle klapp fra en entusiastisk tilskuer er alltid bedre enn total stillhet.

Denne måneden går applausen til frivilligheten, nærmere bestemt de som kjører skiløyper her i Harstad-området. Applausen kommer fra en typisk Østlandsjente som er vant til at skiløypene bare er der. Ingen refleksjon over hvor de kom fra, de bare er og skal være der. Milevis med doble skispor innover marka – nykjørt og kvalitetssikret. Søndagsskituren er alltid lagt innom en serveringshytte, hvor varm saft og vaffel nytes i et særdeles fuktig inneklima. Noen vil kalle det et privilegium. Jeg kalte det en selvfølgelighet.

Så flyttet jeg til Harstad og fikk høre at her var det veldig fint å gå langrenn. Men antall langrennssteder og løypenettets omfang var langt mindre enn det jeg var vant til fra Østlandets rikdom. Et forsiktig forsøk på å påpeke dette overfor lokale personer her oppe og den tidligere selvfølgeligheten over løypenes tilstedeværelse ble raskt byttet ut med ydmykhet, takknemmelighet og forståelse.

Ydmykhet overfor de frivillige som bruker av sin tid til å sørge for at andre får en meningsfylt fritid. Takknemmelighet for de som gir og ikke bare tar. Forståelse for at snøen ikke legger seg ferdig preparert, eller at tråkkemaskinene ikke kjører seg selv. Og at grunnen til at det ikke kjøres løyper hver dag rett og slett er mangel på ressurser.

Mange vil kalle det en selvfølgelighet. Jeg kaller det applausverdig.

– Siri –