Når man er sykelig opptatt av å gjøre ting som er «annerledes», ikke følge den kjente strømmen, så ender man fra tid til annen opp i en særdeles krampaktig situasjon. Og det var nettopp en krampaktig affære som utspant seg på Sætertind den 17. mai 2018.

Min samboer, hund og jeg skulle ikke befinne oss blant folk flest på 17. mai. For sånn er vi; ikke bundet av hva alle andre gjør, men fri og frank. Kall oss gjerne litt «annerledes»…. Uansett, 17. mai i år bestemte vi oss for å teste skiføret på Sætertind. Mistanken om at snøen den siste tiden hadde trukket seg godt tilbake var til stede. Mistanken ble bekreftet da vi parkerte på idrettsplassen på Sandtorg. Det var faktisk så lite snø at vi følte på en skam da vi møtte en annen turgåer i starten av turen; «herregud, nå ser folk hvor krampaktig vi er».

Det skulle vise seg at vi måtte gå på beina i ca. 700 høydemeter før vi kunne spenne på skia. Og enda verre at vi faktisk kunne gått på beina tilnærmet tørrskodd helt opp til toppen. I tillegg sikret været at flagget i sekken vaiet godt og utsikten på toppen var av det mer uklare slaget. Slikt blir det en litt spesiell stemning av, typen ikke god.

Å konkludere er viktig. For denne turen ble konklusjonen at skisesongen er over for denne gang, og det er heldigvis ett år til neste 17. maiaffære. Hipp hurra.

– Siri –